Han viser interesse for meg og hverdagen min, og forteller mer enn gjerne om seg og sin hverdag. Vi har det gøy sammen, er intime sammen, ligger på sofaen i armkroken og ler av dårlige komiserier, og bytter på å ta initiativet til kontakt. Men signalene på at dette kan bli noe, de er der ikke helt ennå. Jeg har fulgt rådene i "the big book" om hvordan å holde ham på kroken. Ikke virke desperat, la ham få sin tid med kamerater, løper ikke til ham når han knipser med fingrene, men allikevel viser at jeg liker selskapet hans, lager middag til ham innimellom og jeg har fått ham til å fikse noe (dette skulle visst være en innertier, for å få ham til føle at jeg "trenger" ham).

Testen på internett sa vi kunne ha noe bra på gang, så da må jeg nesten bare stole på det?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg satt på bussen på vei hjem i går kveld, da det satte seg en eldre mann ovenfor meg (i en sånn fireseter). Han satt litt i sin egen verden, og virket litt nervøs.. Jeg satt med en bag på fanget, og spilte musikk fra mobilen. Plutselig tikket det inn en melding på mobilen min, jeg leste den, svarte, og la mobilen fra meg på bagen. Jeg har bilde av verdens herligste nevø som skjermsparer og bakgrunn. Da denne eldre mannen tilfeldigvis fikk øye på bildet mitt, lente han seg mot meg for å se på dette bildet. Hele ansiktet hans lyste opp! SÅ glad han ble for å se bildet av sjarmtrollet "mitt". Jeg ble nesten litt rørt der jeg satt, for å ha gledet ham i de få sekundene skjermbildet var oppe.. Han hadde sittet hele bussturen og ikke helt visst hvor han skulle se, eller hva han skulle gjøre, og virket ganske ulykkelig. Men akkurat i det han så det bildet, smilte han fra øre til øre, og gav meg et smil som sa mer enn tusen ord..

 Episoden reddet dagen og resten av kvelden min, og forhåpentligvis hans også :)

 Ønsker Lasseliten lykke til med operasjon i morgen

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Er det vanskelig for menn å holde og lage avtaler?

 To ganger nå har jeg vært borti karer som ikke tar dette med å avtale så veldig alvorlig, og begynner nå å lure litt..

Nr. 1: En utrolig fin fyr som stilte opp for meg i godt og vondt. Men noen ganger når vi avtalte å gjøre noe, kan han prestere å sende en melding bare en time før avtalen, og avlyse. Da jeg ble litt furt pga dette, skjønte han det ikke. For jeg kunne jo bare funnet på noe annet, istedenfor å sitte å vente på ham. Dette gjentok seg flere ganger, og jeg endte opp med å alltid ha en backup plan hver gang vi skulle gjøre noe, tilfelle han skulle avlyse. Han ville ikke ta disse planene så veldig alvorlig.

Jeg trodde det bare var hans måte å være på, da jeg dumpet over:

Nr. 2: En omtenksom og snill fyr jeg nettopp har blitt kjent med. Interessen er der fra begges sider, men også denne karen har problemer med dette å holde en avtale. Vi hadde planlagt å gå på kino, billetter var kjøpt, men plutselig hadde han "glemt" en familiemiddag. Greit dette her, og jeg tenkte at det var et engangstilfelle. Når jeg nå har spurt om vi skal finne på noe til helgen, får jeg til svar at han ikke er typen som planlegger, men at vi kan se når dagen kommer. Han må liksom alltid ta alt på sparket.

Er dette typisk for dere gutter? Eller er det bare hans måte å spille kostbar på?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

På onsdag er det mamma sin bursdag, og jeg prøver desperat å finne noe gøy til henne.. Ville egentlig ha gitt henne verden, men må kanskje begrense meg til noe realistisk.

Har sett litt på billettservice, kanskje det var noen konsertbilletter som fristet, men det var det lite av.. Har tenkt på gavekort på noe, men har vært borti det før, så vil finne på noe nytt. Hun har alt, så det er nyttesløst å finne noe til hus og hjem.

Er det noen som har et forslag eller to til meg? Hva som helst, som kanskje kan hjelpe meg litt på vei? Hva gir du til noen som har alt?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er merkelig hvordan alle etablerer seg for tiden. "Alle" har så hastverk med giftermål, familieforøkelser og forlovelser. Hele tiden treffer jeg gamle kjente med ring på fingeren eller kul på magen. Hva er det som skjer nå?? Har folk hastverk?

Jeg har vært 100% singel siden desember, og jeg har aldri følt meg så ensom, singel og desperat som i løpet av disse 4 mnd’ene. "Alle" i min omgangskrets går inn i det ene langvarige forholdet etter det andre. I høst gifter et vennepar seg, og neste sommer gifter bestevenninna mi seg (med ei annen jente). Og lista fortsetter lenger nede..

Jeg har konkludert med at jeg skal være den siste for guttene, før de finner "den rette". Jeg er den de går fra når de finner jenta i sitt liv. Har sett tendensene lenge.

 - Den store barndomsforelskelsen min (fra 7.-10klasse) har nettopp forlovet seg.
- "Kjæresten" min fra 5.klasse giftet seg i sommer.
- En sommerflørt jeg hadde for mange år siden giftet seg i høst. 
- Den første skikkelige (og beste) kjæresten min, gikk fra meg og inn i et nytt forhold på to mnd. To mnd etter han hadde sagt at jeg var alt for ham. Det forholdet varte i to år. 
- Han jeg vurderte å flytte sammen med, omtalt i bloggen, flytter snart inn med dama, etter å ha vært sammen i ett år. 
- Han jeg har omtalt mye her, som vennen min, har fått seg ny dame. 
- En jeg datet litt for to år siden har flyttet sammen med dama og forlovet seg.
- Den siste jeg hadde på tapeten, sa til meg at han ikke var klar for noe forhold (så vi måtte bare være venner), og endret statusen sin til "in a relationship" på Facebook her om dagen. Snart forlover vel han også seg.

Kan telle på en hånd de single venninnene jeg har igjen. Det gjelder å ta godt vare på dem.. Det er ikke det at jeg går rundt og teller Amors piler, men hva med meg? Har ikke Amor flere piler igjen?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Da jeg var ung og dum, brukte ei venninne og jeg en god del tid på mIRC og alle disse chattekanalene en finner rundt omkring. Hadde noen gode, og noen dårlige opplevelser på den fronten. Noen er jeg venner med den dag i dag, mens andre har gått i glemmeboken for lengst. Jeg har alltid hatt det inntrykk av at å bli kjent med folk på nettet ikke er akseptert overalt, og var litt redd for hva andre mente.

La dette her på hylla en god del år, ville utforske andre muligheter for å bli kjent med folk på. Og selvfølgelig, det funker jo, til en viss grad. Nå er jeg litt lei av å bli kjent med folk på byen, alt er så utrooolig kropps- og utseendefiksert. Tar meg i det selv også, at jeg avviser en person som ikke er perfekt av utseende, og ser litt ekstra på de som er bortimot perfekt. Nei, bysjekking er ikke den store greia for meg.

Her en dag begynte jeg å snakke med en fyr i en av disse nettsamfunnene. Vi fant virkelig tonen, og jeg følte kjemien stemte veldig. Fyren var behagelig å se på, virket sjarmerende og hadde litt i topplokket. Vi ble enige om å møtes, men hvordan er det mulig å bli så lurt av inntrykket fra internett? Hele det gode inntrykket jeg hadde fått på disse ukene, gikk rett i dass etter to min. Fyren var uinteressant, klengete og veldig lite sjarmerende.. Absolutt ikke det samme jeg hadde snakket med. Hva skjedde der tro??? Han gav meg inntrykk for at han var en storsjarmør som visste å sjekke damer, han fikk de han ville, og visste hvordan han skulle spille kortene. Ikke rart han er singel dersom han går med så høye tanker om seg selv. En meget mislykket date med andre ord.

 Han vil treffe meg igjen, men for min del gikk toget hans omtrent før det hadde ankommet stasjonen..  

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er en liten verden vi lever i. Skulle ikke tro det, men JO, en treffer kjentfolk overalt!

For 3 år siden var ei venninne og jeg på ferie. Der traff vi to brødre som vi ble godt kjent med. Det viste seg at jeg hadde jobbet ganske nært han ene, uten å vite det. Liten verden bare der..

Nå for et par uker siden, reiste jeg tilbake til plassen, med ei annen venninne. Akkurat samme dato, på akkurat samme bar, på akkurat de samme stolene, satt bestekompisen til de vi hadde truffet for 3 år siden. Jeg syntes det var sykt, siden disse bor på andre siden av landet. Hvorfor akkurat der!? Ble godt kjent med disse også, og holder fortsatt kontakten.

I går var jeg på vorspiel med ei venninne og et par tidligere arbeidskollegaer. Plutselig kommer jeg i snakk med ei av jentene der, hun sier hvor hun er fra, og jeg spør om hun kjenner disse folkene. Jada, hun har gått i klasse med han jeg traff på ferie. Helt utrolig! Hun fikk snakke med ham i tlf, og de har gått i samme klasse i 10år.

Its a small world! Jeg må slutte å bli overrasket…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Påsken – en tid for en ekstra tanke til de som ikke har det så godt. Like sårt og vondt som julen for noen, uheldigvis. Byene tømmes, folk rømmer til fjells sammen med sine kjæreste. Folk tar dette for gitt, etter min mening. Mange tar livet for gitt egentlig. Det er så mye sannhet i utsagnet at en ikke vet hva en har, før en har mistet det.

For et par år siden tok jeg også det for gitt. Være sammen med familien ved påske, jul og andre viktige dager. Reise på ferie, familieidyll. Den tradisjonen forsvant desverre, da mamma og pappa skilte lag for litt over ett år siden. Jeg følte verden gikk i grus, hva skulle jeg gjøre nå?

Jeg trengte en forandring i livet, og flyttet vekk fra de da vonde dagene. Etterhvert gikk det opp for meg, jeg fikk et nytt perspektiv på ting. Livet er for verdifullt til å kastes bort på bagateller, krangler og misunnelse. Jeg er så ufattelig heldig. Jeg har fortsatt to foreldre i live, som er glad i meg og bryr seg om meg. Jeg lever et liv i luksus, selv om lommeboka og kontoen kanskje protesterer. Fy søren, så godt jeg har det! Jeg har en jobb jeg elsker, venner som betyr ALT for meg, verdens beste foreldre og besteforeldre, jeg har en egen leilighet, jeg kan få omtrent akkurat det jeg vil ha. Og ikke minst, jeg er fri, frisk og trygg.

Som norsk statsborger er jeg ihvertfall heldig. Jeg har fått den skolegangen jeg trenger, helt gratis. Om jeg vil ha mer utdannelse, kan jeg få det også. Selv om det er en del å utsette på norsk helsevesen, så er de der når du trenger det, og slipper å sitte igjen med en gjeld opp til halsen om det skulle skje noe. Vi lever i et av verdens rikeste land, og vi er ulykkelige?! Folk klager for hver minste ting, om maten blir satt opp to kroner, om bensinen blir dyrere, om det regner. Og ikke nok med det, vi klager over at vi får for lite lønn, men stort hus, to biler, båt og hytte på fjellet, det skal vi ha. Vi er et materialistisk, bortskjemt folkeslag. Ikke alle er like heldige..

Da jeg satt og surfet i dag, havnet jeg innpå en 17år gammel gutt sin blogg på internett. Han hadde fått kreft. Jeg får frysninger bare jeg hører ordet. Han var positiv og ved godt mot helt til siste slutt. Sånne personer ser jeg opp til. Vi vokser opp og tror at livet er en dans på røde roser, helt til det skjer med oss selv, eller noen rundt oss. Livet er så skjørt, det kan ta en ende når som helst. Selv mistet jeg fotballtreneren min, som jeg hadde et veldig nært forhold til, for snart 3 år siden. Det var første gangen jeg mistet noen "nære". Katten min, som er omtalt et annet sted i bloggen, døde bare 8 mnd senere. Og for dere som har lest det innlegget, vet hvor nære vi var. Det er bare smårusk i forhold til hva noen andre opplever. Noen blir truffet av alt, mens andre ingenting. Jeg vil si jeg tilhører sistnevnte. Det er feigt, er det..

Som sagt, jeg er så ufattelig heldig. Mitt nye ordtak er; Take nothing for granted..

Puh, så godt det var å få det ut Natta!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Nå skammer jeg meg litt. Er over ett år siden jeg skrev siste innlegg. Kan verken klage på dårlig tid, eller dårlig internettilgang, for ingenting stemmer. Skal prøve å begynne å blogge litt igjen, uansett hvor kjedelig det kan bli. Men det siste året har bydd på mye morsomt, trist, interessant og ikke minst, potensielle lister over ting jeg irriterer meg over i servicebransjen (se mitt siste innlegg om kunder i kø).

 Min "nye" tilværelse, ihvertfall ny for dere lesere, består av en 35kvm altfor dyr leilighet, en fulltidsjobb som jeg elsker, en tom bankkonto som bærer preg av mye reising det siste halve året, og til tross for dette, en lykkelig meg. Er det ikke sånn det skal være?

 For dere som har lest de tidligere bloggene mine, jeg har fått kontakt med pappa igjen, som jeg er kjempeglad for! Savner katten min like mye nå som for ett år siden, er veldig singel (ble endelig kvitt "problemet" mitt, som holdt ut med meg helt fram til romjula, da han fant seg ei ny. Takk og pris for det, for jeg har hatt det helt topp siden jeg valgte å blokkere ham fra livet mitt og tankene mine), og har en jobb som jeg som sagt elsker, der jeg ikke lar kundene/gjestene ødelegge dagen min pga noen helt fantastiske kollegaer. Helsen er bra, men leveren min er ikke helt fornøyd med alkoholinntaket mitt..

Det var vel egentlig 2007 oppsummert veldig raskt Har et par tankebobler som jeg sliter med, men de må jeg bruke litt mer tid på å få ned på papiret.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg føler nordmenn i dag er veldig redde for  å si i fra om ting, på veldig mange områder. Dette er et fenomen jeg har lagt merke til i det siste. Hvorfor er vi, kanskje spesielt nordmenn av den yngre garde, redd for å si i fra om ting som plager oss? Tenker da ikke på det psykiske, som f.eks kjærlighetssorg eller personlige problemer. Men heller de fysiske tingene i hverdagen som ikke alltid er som de skal. 

Venninnen min, som jeg bor med, har hatt utrolig mange problemer med den nye leiligheten sin. Kjøkkenet er feilmålt, og har et par krinker og kroker som ikke ser helt bra ut, lister har ikke blitt satt opp innen tiden som har blitt gitt, elektriker og rørleggere har brutt avtaler. Min kjære venninne er et godt eksempel på hva jeg vil fram til. Istedenfor å purre på dem, for å få dette gjort og rettet på, unnskylder hun dem. "De har sikkert mye annet de skulle ha gjort" osv. Men de er jo mennesker de også, det kan jo faktisk være at det er en ufrivillig forglemmelse fra deres side?

Jeg jobber for tiden på hotell, og opplever daglig storkrevende gjester. De har ikke nok håndklær, det som sto i rombeskrivelsen passer ikke overens med det de faktisk har fått, propper til vasken, såpe, baderomsmatter, klager fra restauranten. You name it! Men hvem tror du klager på dette? Det er ihvertfall ikke nordmenn! Spør du en nordmann om alt er greit, kan han komme med et overbevisende ja, men har egentlig en hel liste over hva han er misfornøyd med. Spør f.eks en amerikaner om alt er greit, og denne listen blir slengt i trynet på deg. Hva foretrekker du? Nordmannen selvfølgelig, som ikke lager problemer for deg. Men det er jo selvfølgelig denne amerikaneren du skal takke. Den eneste måten å bli bedre, er ved å få tilbakemelding. Om du er i servicebransjen, og daglig har kontakt med internasjonale kontakt, prøv å legg merke til dette, og du vil se at jeg har rett.

Jeg har hørt fra mange av mine venninner at jeg er helt rå på å sende klagebrev, reklamere på varer jeg er misfornøyd med, ringe og kjefte på lønningskontorer fordi de ikke utbetaler meg de pengene jeg har krav på osv. Men hvorfor skulle jeg ikke? Jeg er ikke en kverulant og gjerrig person som utnytter alle mine rettigheter. Jeg gjør det fordi det er den eneste måten å unngå at det skjer meg igjen. I min omgangskrets trekker de på skuldrene og tenker at det skal være sånn. De siste månedene har jeg fått refusjon på en taxitur da bussen ikke kom (det står i kundegarantien til busselskapet at de gjør det), jeg har reklamert på et fjernkjøp jeg var misfornøyd med, ringte inn til pizzaleverandøren min og sa i fra at vi var blitt matforgiftet av pizzaen vi bestilte og ga beskjed til min tidl. arbeidsgiver da de unngikk å betale meg det jeg hadde krav på.  Du har aldri noe å tape på å si i fra, ikke sant? De aller fleste bedrifter setter pris på tilbakemelding, uansett om den er positiv eller negativ.

Noen som kjenner seg igjen i disse situasjonene?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende